NULL Skriv ut sidan - Äldre inlägg (arkiv) till 2004-07-13

Anbytarforum

Titel: Äldre inlägg (arkiv) till 2004-07-13
Skrivet av: Lars Løberg skrivet 2004-07-06, 07:23: Nei, Ole, nå er det du som prøver å forvirre ved å trekke inn forhold som i det hele tatt ikke berøres i originalkildene. Jeg trodde vi nå var enige om å la kildene tale.

Det er ikke riktig, slik du sier, at det Gard ber lagmannen om er å vitne om opplysningene og at andre arvinger må sende inn arvekrav selv. Det er en himmelvid juridisk forskjell på en vitnebekreftelse og en lagmannsordskurd, og lagmannen sier på krystallklart gammelnorsk at dette gjelder en "lagha oskurdar huar som hennar logligher æruinge skal væra æftir rettom landzens loghum". Han sier ikke et kløyva ord om Gard sine opplysninger, det han uttaler seg om i kraft av å være lagmann og etter behørige konsultasjoner er hvem som er rett arving etter norsk lov. At han så tar et formaljuridisk forbehold om at det også kan finnes andre arveberettigede, viser bare at lagmannen var en dyktig og forsiktig jurist.

Når lagmannen først tar dette forbeholdet, kan det være berettiget å spørre om hvilke potensielle arvinger han i så fall har vurdert. Dette kan selvsagt være flere, men vi vet i hvert fall at han må ha vurdert minst to grupper arveberettigede. Dette fremgår av innledningen av brevet, hvor Gard opptrer med lovlige fullmakter både fra Ramborg og fra barna. Lagmannen har altså minimum vurdert Ramborgs arvekrav i forhold til sønnenes, og ordskurden er igjen krystallklar og ikke til å misforstå: Sønnene er arvinger etter loven, Ramborg er det følgelig ikke.

Jeg skjønner heller ikke hvordan du kan tolke innlegget mitt som at jeg påstår at sønnene vitterlig arvet. Konklusjonen min var tvert imot: "Dette innebærer at ordskurden ikke engang kan tas som et endelig bevis på arverekkefølgen. Det eneste ordskurden dermed sier, er at søstersønnene er nærmere arvinger enn deres egen mor og at de er nærme nok beslektet med avdøde til å være innenfor lovlig arv." Vi vet ikke sikkert hvem som arvet, men vi vet sikkert at Ramborg sto lengre fra en slik arv enn hennes egne sønner gjorde. Og dette er faktisk den opplysningen hele denne diskusjonen dreier seg om. Genealogisk sett betyr det ingenting hvem som arvet, det som betyr noe er hvilke slektssammenhenger vi kan utlede av arvegangen. Dette besvares uomtvistelig og klart av lagmannsordskurden.

Jeg har i NST poengtert et klart skille mellom historie og genealogi som vitenskaper. Genealogi er en eksakt vitenskap, mens historie gir rom for tolkninger og skjønn. Forskjellen vises også tydelig mellom de originalkildene vi her diskuterer. Lagmannsbrevet fra 1408 er et genealogisk bevis, men det har liten betydning for historisk forskning. Aktene fra Båhus i 1409 har derimot liten genealogisk betydning, mens den historiske signifikansen her er stor. Likevel føler jeg at du legger langt mer i 1409-kildene enn hva det objektivt er grunnlag for å gjøre.

Jeg vet ikke hva du mener med at det "har vore harde tak". Derimot tror jeg du tar feil når du hevder at "Hesbø vart tidleg avgjord". Jeg tror tvertimot at det var Hesbø som var hovedpoenget og dermed eventuelt fokuset for de harde taka på Båhus. Det som skjedde var at dronningen med makt tok tilbake noen av kronens rettigheter som enkelte av hennes rettsforgjengere hadde bortforlent. En slik reduksjonspolitikk har vi også andre eksempler på fra dronning Margrethe så vel som fra andre regenter i andre land og til andre tider. Maktbruk, javel, men ikke nødvendigvis så harde tak.

Når du så sier at mine to siste avsnitt ikke er i samsvar med breva fra Båhus, ser jeg ikke helt hvor uenigheten skal ligge. Du hevder at "Ingen ting der viser at borna arvar. Dei har visseleg arvrett, men ikkje at dei står åleine som arvingar eller kjem føre mor si." mens jeg hevder at "Gard opptrer her kun på arvingenes vegne. Disse navngis ikke, ei heller deres slektskapsforhold til arvelater." Såvidt jeg forstår, er dette bare to forskjellige måter å si akkurat det samme på. Men da må vi også kunne enes om min påstand om at "På denne bakgrunnen er den neste runden på Båhus egentlig uvesentlig for å forstå arvegangen."

Når så mye er sagt, er det selvsagt mulig å trekke noen forsiktige indirekte slutninger også av 1409-prosessen. Gard representerer jo arvingene, og selv om disse ikke navngis er det grunn til å tro at disse inkluderer hans egne sønner. Det kan ha vært andre i tillegg, men dersom andre arvinger hadde fortrengt Gards sønner helt fra arv, vil det være lite sannsynlig at disse skulle velge Gard til å representere seg etter at de først hadde måttet føre sak mot nettopp Gard for å få arven. Dette er likevel en form for spekulasjoner som i det hele tatt ikke berører det sentrale spørsmålet her.

Hadde vi kun hatt 1409-dokumentasjonen, ville det kunne være rom for spekulasjoner her. Men selv disse spekulasjonene ville mangle støtte fra de tidlige genealogiske opptegnelsene som Tore H. Vigerust redegjør for. Her er vi imidlertid i den heldige situasjon at vi har lagmannsbrevet fra 1408. For lagmannsbrevets vedkommende er det ikke engang tolkningsrom. Det er et entydig bevis for at Ramborgs sønner etter norsk lov gikk foran moren.