Titel: Harald Hårfagre
Skrivet av: Tor Weidling skrivet 2012-05-03, 19:57
Hei igjen
Litt oppfølging fra i går.
Jeg må jo nevne Halvdan Koht. Han er blant historikere som inngående har drøftet både det genealoiske problem og arvepretasjonen, og som i hovedsak tar sagaenes oppfatning av slektskontinuitet i forsvar. Det skjedde først og fremst i artikler i Norsk biografisk leksikon i 1923ff(f.eks. om Harald Hårdråde i bd. V. Så Koht anerkjenner at Olav Trygvasson, Olav den hellige og Harald Hårråde var Hårfagre-ættlinger. Men som Krag anfører (1989, s. 298-299), så er Kohts argumentasjon i sor grad en rekke av sirkelslutninger.
Jeg vil også nevne Torgrim Titlestad - en historiker som jeg selv ikke fått tid til å lese ennå, men som ofte siteres og brukes av en del slektshistorikere. Titlestad har gjennom hoveddelen av sin karriere arbeidet med motstandskampen i Norge under 2. verdenskrig og om Norges kommunistiske parti. Men i de siste årene har han skrevet og debatert om vikingtid og Norges tidligste historie. Det ser ut til at han sterkt framhever sagaene som troverdige kilder selv om de er skrevet ned mye senere enn de hendelser de beskriver. Det kan faktisk virke som han mes av alt tror på historikeren Tormod Torfæus som skrev en Norgeshistorie på latin i årene omkring 1700. Det er ganske forståelig at flere middelalderhistorikere mener at Titlestad har kastet vrak på hele den historiske kildekritikken - en kritikk som nok helst er framført muntlig. Det vil være interessant å se om middeladerhistorikerne velger å prøve å tie ham ihjel eller om de vil gå inn i en åpen metodediskusjon med Titlestad.
Historikernes syn på genealogisk og pretensjonsmessige forhold har selvsagt også tilknytninger til deres syn på - og utøvelse av - kildekritikk. Nylig har en av nestorene i norsk middelalderhistorie - Knut Helle - skrevet flere artikler om den nyeste middelalderforskningen. Her vil jeg særlig nevne artikkelen Hvor står den historiske sagakritikken i dag, i Collegium Medievale, vol. 24, Oslo 2011, s. 50-86.
I denne artikkelen tar Helle for seg utviklingen av sagakritikken fra Rudolf Keyser og P. A. Munch rundt midten av 1800-tallet, via påvirkningen fra Weibull på 1900-tallet og fram til moderne tider med historikere som er påvirket av økonomisk antropoligi (særlig Kåre Lunden), sosialantropologi og litteraturvitenskap/litterær antropologi. Helle tar for seg både norske og islandske forskere, og også en del forskere fra andre land.
Helle diskuterer særlig sagakritikikken, med spørsmål om forfatternes tendens, aavhengighet av muntlige og skriftlige kilder, deres samfunnssyn og politiske preferanser etc, om de følger særlige litterære forbilder, samt hvordan sagaene har blitt overlevert gjennom århundredene etter at de ble forfattet. Særlig opptatt er av han av å drøfte både kongesagaene som ofte ble skrevet ned lang tid etter hendelsene de beskriver og de islendingsagaene som mye mer er samtidsfortellinger. Og så er Helle opptatt av distingsjonen mellom sagaene som beretning (fortellingen om fortiden) og levning (hva de sier om forfatteren og det samfunn han lever i).
Men Helle kommer også inn på skaldekvadnene, som vanligvis trekkes fram som (omtrent) samtidige kilder. Her nevnes problem som at de er vanskelige å tolke, om de har vært diktet før de ble nedskrevet, overlevering, om hvordan sagaforfattere vever skaldekvad inn i sine framstillinger osv.
Videre gjør Helle rede for en del syn på muntlig tradisjon - hvordan tradisjoner oppstår , om de er konstante eller foranderlige - samt hva som skjer når muntlige tradisjoner skriftfestes.